De blir glade, sinte og lei seg. Akkurat som alle andre barn. Forskjellen er at mamma og pappa ikke kommer når de roper.

”Buenos dias …” (god dag) sier de i kor da jeg kommer inn. Jeg sier jeg heter Siril. ”Buenos dias Siril”, sier de og setter seg igjen på plastikkstolene. De 35 yngste jentene på barnehjemmet Hogar Miguel León spiser lunsj mens de ser nysgjerrige på meg, smiler og visker til venninnene. Det er den første dagen min og de ser at jeg leter etter noe å hjelpe til med. De peker bort på en stor mugge med ”colada”, en varm drikk laget av melk, frukt og korn.

På bordene ligger kopper med nummer på og jeg skjønner etter hvert at hver jente har sitt nummer. ”38”, sier jeg med lav stemme for å ikke å bryte stillheten. Ei lita jente med smilehull rekker opp hånda. Jeg skjenker visst alt for mye i hver kopp og jentene er fornøyde.

Etter lunsj skal alle jentene gjøre lekser noen timer før de kan leke. De er flittige, selv om basketballbanen noen ganger er mer spennende enn geometri. Totalt er de 50 jenter på barnehjemmet, alle i en alder mellom 5 og 18 år. Her får de mat og omsorg av de voksne, og båndene mellom jentene er sterke. De er her fordi de er

foreldreløse eller har foreldre ute av stand til å ta vare på dem. Nonnene som driver hjemmet jobber med å forene barna med foreldrene i tilfellene det er mulig. Det er et vanskelig arbeid.

Barnehjemmet er en privat institusjon og finansieres av donasjoner. De har få økonomiske midler. Sammen med ledelsen på barnehjemmet avgjorde jeg at pengene fra Moments skal gå til skoleuniformer og annet skolemateriell, da dette er et krav fra skolene og noe barnehjemmet sliter med å dekke utgiftene til. Dette vil koste rundt 11.500 kroner.

Se fotografiene